Copyright 2019 © Engmark Fotografi AS

Riktig fotograf

Jeg husker det så godt selv, året var 2009 og jeg hadde bestemt meg for å ta en utdannelse. Det stod i mellom fotograf og ernæringsfysiolog. Det ble fotograf, fordi min drøm var å få stå på Aspmyra og fotografere Bodø/Glimt-kampene.

På den tiden var jeg slettes ingen foto-nerd. Jeg likte å ta bilder, og “on the top of my head” så kjente jeg til to typer fotografer – sportsfotografer og studiofotografer. Og siden jeg i så stor grad foretrekker voksne mennesker fremfor barn, så tenkte jeg at sportsfotograf måtte være det riktige for meg.

Derfor kan jeg forstå de der ute som tror at en fotograf er en fotograf. Men det er ikke sånn, det kreves veldig forskjellige egenskaper for å være god i forskjellige sjangere. Det finns veldig mange sjangere, men jeg kan gi noen kjappe eksempler.

  • Portrettfotografer må klare å komme under huden på mennesker, forstå mennesket og lokke frem det som finns under overflaten. Det er stor forskjell på å ta et bilde av et menneske, og portrettere et menneske.
  • Bryllupsfotografer må være flinke til å ta liten plass og være flue på veggen. De må klare å finne ro sammen med brudeparet og fange paret på sitt vakreste, uansett om det er storm eller sol.
  • Reklamefotografer må være gode på å formidle følelser og historiefortelling på en måte som selger. Bildet trenger ikke mange likes – få “liker” bevisst reklamebilder. Men de må trigge noe underbevisst hos den som ser bildet, sånn at de kjøper produktet/tjenesten.
  • Sportsfotografer må forstå sporten fullt ut, og de må kunne det kameratekniske veldig godt. De klarer å forutse situasjonen før den oppstår og får bilde når ballen går i krysset, fremfor når spillerene feirer.
  • Naturfotografer må elske tur og natur, slik at de vet å være på riktig plass til riktig tid. Og det kan innebære å vente i dagevis før lyset sitter perfekt. Ansel Adams brukte 30 år på å perfeksjonere sitt mest kjente bilde.

Og det er bare noen få. Nyfødtfotografer må posere nyfødte på riktig måte med smarte teknikker. Kunstfotgrafer må ha et tankegods bak bildet som setter søkelys på noe i samfunnet. Produktfotografer må perfeksjonere ned til minste detalj på et produkt som mange tror kan bare fotograferes på en enkel måte. Og så videre, og så videre.

Derfor gjør jeg kun bryllup sammen med Fotograf LeneKristine som second shooter. Hun “ticks the boxes” som bryllupsfotograf. Liten og nett, så kan hun bevege seg lydløst rundt om kring. Hun er sart og ser romantikken og de fine øyeblikkene. Hun maner frem kjærligheten i mellom mann og kone, og får det frem i bildene – i sol, regn eller storm. Derfor konkurrerer hun i verdenstoppen med bildene sine, får sak på TV2 Nyhetene og intervjuer i aviser land og strand.

Når noen spør meg om hvordan jeg gjør det som fotograf, så snakker jeg aldri om penger. Fokuset mitt har alltid vært bildekvalitet, og at kundene skal få bilder som fungerer optimalt for dem.

Noen ganger, slik som i dette tilfellet, så tar jeg og Lene bryllup sammen. Hun følger bruden frem til kirken – jeg følger brudgom. Det gjør at vi får to kameravinkler i kirken, og det gjør at gutta kan få være gutta, mens jentene kan få være jentene. Og da – da kan resultatene bli ganske så flotte.

Og når Lene får forespørsel om kommersielle jobber, så sender hun de ofte over til meg. For når man tar kommersielle bilder, så skal det ikke lengre bare være pent – det skal selge. Da må man ikke lengre ha en romantisk mindset, men ha kremmerens tankegang, være litt opportunistisk.

Sa du at burgeren på Burger King aldri ser ut som den gjør ut på reklamen? Helt riktig det. Men det vet du bare fordi du har vært på Burger King for å kjøpe burgeren. God reklame virker.

Sånn er det bare.

Esperanza Frisører fotografert for Løwini

For meg er yrkesstolthet viktig. Det er for eksempel viktig å levere høy faglig kvalitet på bildene, slik at bildene gir kunden mest mulig igjen for pengene i form av nye kunder og påfølgende mersalg. Det er ikke greit å kutte svingene dersom kunden ikke har den fagkunnskapen du selv sitter på. Derfor er det godt, gøy og givende når jeg jobber med kunder som ser verden igjennom de samme brillene som jeg gjør.

Løwini driver med interiør, mest interiørløsninger for bedrifter. De er råflinke, de er innovative og de er nøye. De vet hva pene og gode løsninger gjør for opplevelsen for kundene, og menneskene som jobber i lokalene. Og det er så enkelt at når man blir valgt fordi man har en stil de liker, og at de sier kvaliteten på arbeidet er mitt er høyt – så er det som om noen sier at barna dine er pene. Det er slik man ønsker å bli valgt på absolutt alle oppdrag – fordi man er dyktig.

Løwini stiller krav til meg som fotograf. Det ble noen runder med korrigeringer, før vi endte opp på det “avantgarderesultatet” vi ønsker. Jeg syntes det er stas når det blir sånn, fordi det betyr at kunden ønsker perfekt finish, og det ønsker jeg å levere. Og det er helt naturlig når man jobber sammen for første gang, at man må bli kjent med hverandre, hvor lista skal ligge, slik at kunden syntes balansen blir etter deres smak.

Å jobbe sammen er et lite forhold – man skjønner ikke hverandre fult ut, før man har tilbragt litt tid sammen. Gleder meg til neste prosjekt!

Ta en tur innom hjemmesiden til Løwini for å se flere lekre prosjekter!
Og se gjerne på flere arbeidsprøver av mine kommersielle bilder.

Landsdekkende reklamekampanje for VITA og L’Oreal

Hos L’Oreal tenker de fort, og handler fortere. Så plutselig står man der med malekosten i handa en Torsdags ettermiddag, og får en telefon om at de har klekket ut en ny ide til en kampanje for VITA, og ønsker dette fotografert. Og det vil de ha fotografert Fredag klokken 08:30. Da var det bare å kaste malekosten, og begynne forberedelsene!

Kampanjen skulle være portrett av tre ansatte i butikken sin, og flinke Linda på VITA City Nord hadde blitt valgt ut til å være modell. Dermed trengte de en fotograf i Bodø, som kunne samkjøre med fotograf i Oslo. Bildene skulle fotograferes samtidig og de skulle brukes side ved side i reklamekampanjen, så de måtte være så like som mulig. Så derfor måtte lys, utsnitt, bakgrunn og alt annet kopieres så likt som mulig. Fotografen i Oslo tok bilder som L’Oreal sendte videre, så var det å kopiere dette i Bodø “på direkten”. Og hver gang man var fornøyd med resultatet, så kom det et nytt bilde fra Oslo med noen endringer de hadde bestemt seg for – utfordrende – og det liker jeg.

Slik ble resultatet. Utfordrende, men med en flink og flott modell, så fikk jeg brukt mye av konsentrasjonen min på det tekniske, og vi landet dette fint på en god måte. Linda var fornøyd, jeg var fornøyd og L’Oreal var fornøyd.

Det er SUPERGØY å jobbe med ting som er landsdekkende. Jeg digger at det blir stilt høye krav til det som gjøres. Fordi foto sier så mye på så kort tid, så fungerer det så utrolig godt innenfor reklame. Men den oppmerksomheten er det mange som kjemper om, nettopp derfor stilles det høye krav. Dersom det var enkelt, så ville alle gjort det. Nå er det jo sånn at alle prøver jo å gjøre det, men forskjellen på gjennomførelsen skinner veldig fort igjennom. Om noen ser et bilde, men ikke legger merke til det, hva hjelper det da? Og om noen legger merke til bildet, men ikke knytter bildet til et ønske om å bruke penger på dine produkter – hva får bedriften da igjen for investeringen?

I denne kampanjen ønsket VITA å få frem et ekte uttrykk på en ekte butikkansatt. Det skulle være ekte, det skulle være pent, men det skulle komme tydelig frem at dette var en ansatt, og ikke en innleid modell. Det er faktisk en viktig, men vanskelig balansegang, fordi bildet og lyset skal være flatterende og pent. Når det føles ekte, så får kunden også en større tillit til budskapet som følger med, noe som jo er det genuine som VITA forteller i denne reklamen. Dette er jo personer du møter i butikken som hjelper deg og gir deg den gode servicen. Da blir det rart om en voksen dame blir lyssatt og retusjert til å se ut som en 22-åring. I tillegg skal det jo vises at personen står i butikken sin, men dette skal være en kampanje for VITA, og ikke for produktene i bakgrunnen. Derfor må de være akkurat passe lyse, men samtidig duse og ute av fokus, slik at du kjenner at du er i butikken, uten å fokusere på produktene.

Det over er hva VITA / L’Oreal setter som krav i det man tar bildet. I tillegg kommer jo de vurderingene man gjør som fotograf ut over dette. Hvordan skal poseringen være. Skal hun smile med munnen, tenner eller bare øyne. Man høster det man sår. Noen tenker “et bilde er et bilde”. Er en butikk en butikk? Er en webside en webside? Bruk familiefotografen til familiebilder, de kan det å få familier til å bli kjempefornøyde med bildene av seg selv. Bruk reklamefotografen til reklamebilder, vi kan det å kommunisere for deg slik at omsetningen øker.

Amatør og hobbyfotografer bør ta seg betalt

Thomax er DJ, kjent fra Rap-duoen RSP og Thomax. Du vet de som står bak låter som Vinnersjel, Nordaførr, Brøytebil m.m.? Thomax er også DJ i helgene på utesteder, og han liker det han gjør så godt, at han sluttet å ta seg betalt for DJ oppdragene sine. Problemet var bare at det skjedde noe med betalingsviljen for alle de andre DJene som skulle jobbe – hvorfor skal dere ha betalt, når Thomax jobber gratis? Løsningen ble at Thomax ba oppdragsgiverne donere penger til et veldedig formål i stede, slik at han ikke ødela for de som hadde dette som inntekt. 

Er det et eksempel til etterfølgelse for de som syntes foto er utrolig gøy, men som allerede har en inntekt, og dermed ikke trenger å ta seg betalt?

Selv om jeg syntes det er gøy å dele av kunnskapen min, så er det ikke særlig ofte jeg holder workshops. Faktisk har jeg bare gjort det èn gang. Jeg fikk et spørsmål i fra kameraklubben hvor jeg kommer fra, og takket ja til det. Noen i kameraklubben syntes det hadde blitt vel mye press på at dyrt utstyr skapte kule bilder, så jeg holdt en workshop på kreativ portrettfotografering, med fokus på hva man putter foran linseglasset, og ikke hva man kjøper for å ha bak linseglasset. På slutten av et veldig fint helgekurs med mye gøyale bilder så var jeg veldig usikker på om jeg skulle tørre ta “alvorspraten” med gruppen. Men responsen var faktisk kjempefin – altså – ikke sånn når man skriver at den var kjempefin bare for å skryte på seg – den var faktisk kjempefin. Derfor tenkte jeg nå, lenge etterpå, kanskje jeg skal tørre ta denne “praten” med alle de (ti?)tusenvis av fotoamatørene som finns i Norge.

Budskapet var enkelt: Når dere tar bilder for noen – ta dere skikkelig betalt. Er dere flinke nok til å gjøre foto for andre, så er dere flinke nok til å ta dere skikkelig betalt. Fordi når dere ikke tar betalt, så blir markedet ødelagt for alle fotografene der ute som forsøker å leve av dette. Jeg var oppriktig redd for at de skulle føle seg tråkket på tærne, det var jo tross alt ikke dette de betalte for når de kom på kurs. Men responsen var (helt ærlig): Slik hadde de aldri sett eller tenkt på den saken før – og de var veldig positive til at jeg hadde sagt dette. Men nå som jeg sitter å skriver, så tenker jeg tilbake til når jeg var fotostudent for 10-11 år siden, læreren var veldig tydelig på det at vi skulle ikke gå ut å underby de profesjonelle fotografene mens vi var studenter. Det var helt naturlig, også da.

Likes gir oss endorfiner, en mild rus. Og hva er vel en kulere like enn når en person eller kanskje særlig en bedrift har lyst til å bruke bildet ditt? Det er jo fryktelig smigrende å bli spurt om det, og man syntes det er så kult, at man har ikke så lyst til å begynne å snakke om betaling, og dermed risikere at de ikke vil bruke bildet likevel. Så da blir det ofte gratis, mens man tenker at det kanskje kan lede til noe mer spennende i fremtiden. Og kanskje betaler dagjobben 600.000 kr i året, så du føler du ikke trenger å ta betalt for bildene dine?

Det er litt rart hvordan akkurat dette med foto har blitt sånn at mange gir det i fra seg gratis. Kommunale aktører fyller opp bildebankene sine med hundrevis og tusenvis av bilder, mot å lodde ut en konsertbillett til beste bildet. Store hoteller utlyser konkurranser med heder og ære som eneste belønning for å utsmykke hotellene sine. Mye av dette er jobber som er melk og brød for fotografene, som får hverdagen til å gå rundt, slik at kompetansen er der når den trengs for å forevige drømmebryllupet, selge produktene til bedriften eller forandre verden med fantastiske nyhetsbilder fra steder ingen andre vil dra. For fotografer forandrer verden, og hvordan vi ser verden – hele tiden. Vi er viktige.

Og det er rart hvordan det meste som ikke er foto, så vil tilsvarende være helt utenkelig. Så du er veldig flink med blomster – kommunen har konkurranse, alle tar hvert sitt kommunale bed gratis, også får beste bedet en billett til en konsert. Ville det skjedd? Et hotell vil ha en veldig flott frokost, og ber alle matglade amatørkokker stille gratis opp. Ville det skjedd?

Fotografene blør. Noen syntes kanskje det er fryktelig dyrt hos fotografen, men det er ikke fordi fotografen er dyr – det er fordi vi bor i et dyrt land med mye moms og skatt, og ikke minst fordi det å ta gode bilder er som så mye annet, det går med masse timer for å få det skikkelig bra. Og det går med masse timer for å komme dit at man kan gjøre det skikkelig bra. Akkurat som hos maleren, snekkeren, elektrikeren, designeren og frisøren. Men de har det godt, mens siste undersøkelse viser at en stor del av norske fotografer har en lønn som er under fattigdomsgrensen i Norge. Er det greit?

Så ikke bidra til sosial dumping. Ikke gi bort bildene dine til bedrifter som har masse penger. Trenger du ikke pengene, så be de donere til veldedig formål. Og samtidig, det føles utrolig mye bedre når noen vil ha bildene dine for en annen grunn enn at det er gratis. Ja, fotohobby er utrolig gøy! Fortsett å lek, det er en utømmelig utfordring å fotografere. Kos dere med det. Men vær så snill – ta dere betalt. Hev anseelsen til fotografiet sammen med oss som jobber med dette.

Jeg skulle ønske fler fotografer turte si dette. Men; those who can’t, teach. Inntektene fra amatører som deltar på kurs hos fotografer blir stadig mer vanlig og viktig for fotografene. Kanskje er dem som jeg var, redde for å tråkke de som betaler regningene deres på tærne.

Og jeg vet det vil komme usympatiske kommentarer. Fra dem som knallhardt bare referer til livets rett – men det handler om noe større. Haugevis av fotografer har gått dukken de siste 10-15 årene. De som er igjen trenger vi. Det er faktisk så få profesjonelle fotografer nå, at fotofaget på videregående er foreslått lagt ned, fordi det ikke finns lærlingeplasser lengre.

Men selv om dette ikke er et særnorsk problem, så er problemet veldig stort i Norge. Mange har mye fritid og god råd. Anseelsen til fotografen lider, til tross for at norske fotografer konsekvent konkurrerer i verdenstoppen i de store internasjonale konkurransene. Det handler egentlig bare om å sette pris på kompetansen som finns, alt det harde arbeidet som legges ned og ha respekt for de som jobber med det du har som hobby.

Ta betalt. Det er vel ikke så mye forlangt, egentlig. Vi tåler konkurransen. Faktisk blir vi glad for konkurransen, når du tar deg betalt.

Ta en JOSEF – Finn gleden ved å gi mere faen

Jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde, men det var en gang på våren 2019. Du vet slike øyeblikk når man plutselig bare soner ut med et tomt blikk, og blir sittende å tenke litt for seg selv? Akkurat da endte jeg opp med å gjøre opp status. Det var syv år siden jeg hadde startet eget aksjeselskap, og jeg hadde en haug med ansatte; regnskapsansvarlig, daglig leder, kommunikasjonssjef, SoMe ansvarlig, salgssjef – og alle dem var meg. Jeg som etter mange år uten å egentlig ville bli noe som helst spesielt, fant fotografyrket som virkelig tente flammen i meg. Nå kjente jeg på at det ble stadig mindre tid til å drive det som funket best for meg, fordi det var så mye annet som tok oppmerksomheten.

Har du hørt om JOMO? Det står for “Joy Of Missing Out”, rett og slett finne roen i det å ikke alltid løpe etter det neste beste. Kanskje jeg i mitt tilfelle skal kalle den Joy Of Skipping Evolving to Flinkis – eller JOSEF om du vil. Ja, det var rett og slett på tide å ta en JOSEF! Jeg hadde jo startet bedriften min for å kunne jobbe med det jeg brenner for, ikke for å starte en bedrift i seg selv – noe sikkert veldig mange småbedriftseiere kan kjenne seg igjen i. I begynnelsen handlet det bare om bilder, og til tross for den sedvanlige elendige privatøkonomien som følger med det å starte egen bedrift, så var jeg så lykkelig som bare det!

Så begynte forstyrrelsene å komme inn. For er det en ting man kjenner på ved å ha egen småbedrift (med mindre den går usedvanlig bra) så er det mangelen på trygghet. I motsetning til det å være vanlig ansatt, så har man aldri noen garanti for at man har penger på konto om tre måneder, hverken i bedriften eller for å kjøpe mat for. Da blir man plutselig veldig bevisst på det å utvikle seg videre; være flinkis.

Flinkis er å alltid være påskrudd, alltid gjøre de riktige tingene – hele tiden. Er websiden responsiv nok, og har den god nok CEO? Husk å dra på de riktige eventene, og snakk med de riktige folkene. Stikk innom noen du kan samarbeide med, ta en kaffe. Bør kanskje logoen oppdateres? Delta på messer. Er lokalene store og pene nok, eller bør de oppgraderes? Poster du jevnlig på Facebook? Husker du på at du ikke bør skrive mer enn tre linjer? Hvordan skal du nå best mulig ut til din målgruppe? Har du tenkt på hvordan du kler deg? Blogger du på en strategisk nok måte, hvor du skaper et behov hos kunden, uten at de egentlig vet det? Kan driften effektiviseres? Bør du stille opp på denne saken i media? Hvor mye engasjement får du på nyhetsbrevene dine? Poster du regelmessig på Instagram? Husket du på å sende inn til konkurranser, for å få noen premieringer å skryte av? Ogvetdunårleserenedineerpåkoblet …. #kortslutning

Hvordan skal ditt neste bilde bli ditt beste? Det er egentlig det eneste spørsmålet som virkelig betyr noe. Og det var det som slo meg når jeg ble sittende med det tomme blikket våren 2019. Jeg hadde prøvd alt, jeg hadde vært på kurs og konferanser om hvordan man skulle få suksess, og hva man skulle gjøre. Det eneste ingen av de sjarlatanene sa: Skap et best mulig produkt. For uansett hva jeg prøvde, og hvor godt jeg fulgte opp, så ble omsetningen den samme. Det eneste som skjedde var at jeg ble helt vanvittig stresset, overarbeidet, travel – og ulykkelig.

Første bloggpost etter nyttår skulle man kanskje tro inneholdt noen nyttårsforsetter, men jeg fant ut mitt allerede før sommeren som var. Jeg tok umiddelbart grep, jeg tok frem kniven og skjærte bort koldbrannen. Enough jibba jabba. Det har bedret livet mitt, og egentlig hverdagen min, veldig mye. Det viktigste er at jeg har funnet tilbake til gleden, både på jobb og i hverdagen. For når man hele tiden jager etter noe bedre, så blir det en vanskelig øvelse å være fornøyd med det man har.

Omsetningen min er som den har vært hele tiden, ikke ble den positivt påvirket av “de smarte tingene”, ikke ble den negativt påvirket av å kutte de ut. Men ved å skjære bort det unødvendige, så kvittet jeg meg også med et sekssifret beløp i utgifter, og det er jo noe som merkes i hverdagen. Hvor kalenderen før var fullpakket med “smarte ting” innimellom, så er det nå masse deilige hull. Hull som jeg fyller med inspirasjon og egne prosjekter. Plutselig har jeg faktisk tid til å bruke min Bachelor in Fine Arts i fra London, som jeg ikke har gjort noe med siden i 2012. Alt dette gjør at jeg får mer tid til å gjøre alle de tingene som gjør meg til en bedre fotograf, og det igjen er det som skaper hverdagslykke i livet.

Før jeg skyter foten helt av meg selv her som reklamefotograf – jo så klart skal man være synlig, og der hjelper bilder deg bedre enn det meste annet. Men trivsel er viktig når man driver en liten bedrift, og ofte legger man så mye energi, tid og hardt arbeide inn i det, at det er lett å glemme å ta seg tid til å stoppe opp og kjenne etter. For med alt ansvar, bekymringer og antall timer som følger med å ha en liten bedrift, så må det faktisk være mye trivsel til stede. Om ikke gir det ingen mening å drive på sånn.

I går kveld var det panikk i hele foto-Norge. Klokken 23:59 var fristen for å levere bilder til Landskonkurransen, det ekte NM i Foto i Norge. Selv tok jeg det med knusende ro. I år har jeg tatt meg pause fra alle konkurranser, av nettopp grunnen over. Jeg er trygg på hvilket nivå jeg leverer på. Og alle diplomene og medaljene tidligere år har gitt meg masse likes og masse medieomtale – men jeg er ganske sikker på at det ikke har ført til et eneste oppdrag. Jeg tok en JOSEF…

At man fjerner mye støy betyr ikke at man tar bort ambisjonene, tvert i mot – for meg gir det meg en bedre mulighet til å fokusere på ambisjonene mine. I 2020 vil jeg pendle mer til Oslo og gjøre fler oppdrag der, fordi jeg ønsker meg større faglige utfordringer enn hva jeg kan få i Bodø. Da er det lett å tenke igjen at man må være flinkis, og la oss snakkes igjen om ett år – men jeg tror noen få telefonsamtaler og gode bilder fint erstatter det å “skyte med hagle å se om noen ramler ned” som har blitt gjort tidligere.

De som vet å sette pris på gode bilder, de vil sette pris på meg. Det føler jeg meg trygg på nå.

Godt nytt år folkens. Husk å ha det bra inni deg.

Privacy Settings
We use cookies to enhance your experience while using our website. If you are using our Services via a browser you can restrict, block or remove cookies through your web browser settings. We also use content and scripts from third parties that may use tracking technologies. You can selectively provide your consent below to allow such third party embeds. For complete information about the cookies we use, data we collect and how we process them, please check our Privacy Policy
Youtube
Consent to display content from Youtube
Vimeo
Consent to display content from Vimeo
Google Maps
Consent to display content from Google
error: Copyright 2019 © Engmark Fotografi AS