Kristian Adolfsen fra Adolfsen Group sa det så godt når han talte for DNB; Nord-Norge er råstoffer og filialer. Adolfsenbrødrene er gode for 6 milliarder kroner, har 12.000 ansatte og startet sin virksomhet på Andøya! Med det mente han å si, at selv om det finns mye verdier i Nord-Norge, så er det også mange ting man ikke har erfaring med. Som reklamefotograf merker jeg dette veldig godt, hovedkontorene som gjør de store bestillingene ligger ofte i Oslo, og dem som bor utenfor er ikke like vante til å forholde seg til en reklamefotograf.

Derfor ramler også mange av stolen når dem hadde tenkt at 2000 kroner skulle rekke lenge til en kommersiell fotografering, og tilbudet dem får i fra reklamefotografen er femsifret. Og det er fult forståelig at noen tenker 2000 kr er hva noe sånt koster, mange har jo ikke andre referanser enn de prisene den lokale portrettfotografen annonserer med. Men som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg, Hva koster eeegentlig en tur til “Familiefotografen”, så blir sluttregningen det mangedoble av den annonserte prisen til portrettfotografen, fordi de er avhengige av et stort mersalg for å kunne overleve.

Reklamefotografene har jo ikke det store mersalget, og må stort sett tjene mesteparten av pengene sine på fotografering og redigering. Ingen rammer, album og printer her i gården som femdobler inntekten fra fotograferingen. I tillegg har man ofte dyrere utstyr, fordi kravet til kvalitet på både lys, filer, etterarbeide m.m. er høyere. Leverer ikke vi gode nok bilder til våre kunder, så har våre kunder en konkurrent som kanskje har bedre materiell, som igjen stjeler kunder fra våre kunder – og da har vi feilet. Det viktigste er kanskje bruken, for dersom du gjør en feil på en portrettfotografering har det som oftest små konsekvenser. Kanskje må du printe noen bilder til noen hundrelapper på nytt. Hva om det bildet i stede er foliert på 10 biler, står på dobbeltside i bransjemagasinet deres og dere hatt fått printet store bannere til titusenvis av kroner – også viser det seg at bildeproduktet ikke er godt nok? I tillegg krever jo kommersielle fotograferinger langt mere forberedelser, rekvisitter og noen ganger stylister, frisører og makeup artister. Og noen ganger; pluss, pluss, pluss. Da kan det ikke koste 2000 kroner – men hva koster det egentlig da?

I det siste året har jeg vært en del av en arbeidsgruppe fra Norske Reklamefotografer og Norges Fotografforbund som har jobbet for å kartlegge gjennomsnittsprisene på fotograftjenester i Norge, og dette er første gang kommersielle fotograferinger har vært en del av dette arbeidet. Dette har vært et nøysomt og omfattende arbeid, og stort sett det som kan krype og gå av profesjonelle fotografer i Norge har vært spurt i denne undersøkelsen.

Hvorfor er det viktig for deg som bestiller å vite gjennomsnittsprisene? Det mest åpenbare er jo at du ikke skal bli lurt på pris, men like viktig – å vite hva gjennomsnittsprisen er, gir deg også muligheten til å se når noe er “for billig”. På samme måte som når det er ute noe på offentlig anbud, også blir et anbud forkastet, fordi prisen er for lav til at jobben kan bli utført skikkelig. For at du skal kunne vurdere tilbudet, så er du nødt til å ha et seriøst tallgrunnlag å sammenligne med. Der blir Prisundersøkelsen et nyttig verktøy!

Noen tenker nok at det ikke er noe som heter “for billig”, men da må vi huske på at fotografi er et håndverk som må utføres av noen, som bare har 24 timer i døgnet. Prisen gjenspeiler som oftest hvor mye tid det brukes og dermed hvilken kvalitet du får, fordi fotografi er et håndverk med store variasjoner. Et portrett kan variere alt i fra et passfoto, til det mest fantastiske bildet du noen gang har sett. Absolutt verdt å ha i bakhodet.

Så! Hva er faktisk gjennomsnittsprisen i Norge på en kommersiell fotografering?

1 time = 1.600 kroner + mva (2.000 kroner inkl mva)
1/2 dag (3,5 timer) = 6.500 kroner + mva (8.125 kroner inkl mva)
1 dag (7,5 timer) = 11.590 kroner + mva (14.487,50 kroner inkl mva)

Dette er prisene fotografene må fakturere for å overleve, og går man via et reklamebyrå kan dem ofte ha et påslag. Og er fotografer rike? Nei, dette er ikke det glade 80-tall lengre, hvor fotografen kunne kjøre rundt i Porsche. Dette er hva fotografen må ha for å overleve i høykostlandet Norge i 2019. Det skal betales lønn, feriepenger, arbeidsgiveravgift, husleie, strøm, internett, regnskapsfører, kamera, Mac, linser, stativer, bommer, softbokser, batteripakker, etterutdanning, kursing m.m.

Og heldigvis er det en del kunder som har forståelse for prisene, men det er dessverre også veldig mange henvendelser, hvor dem blir sure og syntes fotografer er noen svindlere som skal ha mer enn 2000 kroner for en dags jobb. Og ofte ender slike kunder opp med en amatørfotograf til å ta jobben. Ville du latt en hobbymekaniker lakke bilen din som er verdt 400.000 kroner? Altså, dem får det helt sikkert til, uten at det ser kjempedårlig ut – men finishen blir jo ikke slik som de andre bilene, som bilen skal sammenlignes med når den skal selges. Men å bruke amatører til å lage bilder som skal promotere bedriften din verdt flere (titalls?) millioner – det er altså greit for noen. Den logikken vil jeg aldri kunne forstå. Om du overbeviser deg selv om at du ikke kan se forskjell på profesjonell og amatør – som jo selvfølgelig er feil – så kan du være sikker på at kundene dine gjør det. Foto oppfattes subjektivt, og når det handler om reklamefoto, er det like mye psykologi som visuell kommunikasjon bak produktet. I et innlegg til #smartpånett forklarte jeg dette nærmere, les gjerne mere om det her.

Naturligvis er det helt greit å gjøre foto også på mindre budsjetter, ikke alle har behov for perfeksjonerte og ekstravagante fotograferinger. Men da er det viktig å ta med i beregningen at de skikkelig kostbare fotografiene, for eksempel slik som bilprodusentene gjør når dem stenger veier for foto av de nyeste modellene, de koster ikke titusener – de koster hundretusener. Kommersiell foto på budsjett er en stor del av hverdagen vår. Snakk med fotografen i forkant, og henter du inn pris fra forskjellige fotografer, sammenlign tilbudene godt. Timeprisen hos fotografene er som regel nogenlunde lik, og dersom en fotograf gir deg et tilbud på 5.000 kroner, og en annen på 25.000 kroner, stopp og tenk litt. Hvorfor syntes den ene fotografen det bare trengs å jobbe 1/5 av den andre. Be om spesifisering på hva dem har tenkt til å gjøre, og tenk på forskjellene du får i verdien av bildene.

Bedriftsportretter er kanskje den kommersielle fotograferingen det går mest av, og dette tok også prisundersøkelsen for seg. Altså enkle portretter av de ansatte. Det er en litt sånn melk-og-brød jobb for kommersielle fotografer, men også ikke alltid riktig så rett frem som man skulle tro. Ofte rigger man til hos kunden, slik at de skal slippe å tape masse penger på å ta hele staben ut av produksjon for å dra til fotografen. Også må man sørge for å rigge til på en måte som gjør at bakgrunnen og lyset kan gjenskapes for like bilder – for man må “alltid” tilbake. Syk ansatt. Syk barn. Plutselig møte. Ute på reise. Permisjon. Nye ansatte. Og du kan være helt sikker på at en god porsjon av de ansatte forteller fotografen hvilken retusj som må gjøres, selv om bedriften ikke vil bruke sine penger på dette. Da prøver man som fotograf å strekke seg litt, uten å legge på regningen, innenfor rimelighetens grenser.

Men hva er gjennomsnittsprisene på bedriftsportretter da? Jo, de er som følger;

Oppstart = 1.970 kroner + mva (2.462,50 kroner inkl mva)
Timepris = 1.170 kroner + mva (1462,50 kroner inkl mva)
Pris pr fil = 540 kroner + mva (675 kroner inkl mva)

Dette gir et bilde på hva man må regne med å betale for portretter av ansatte. Hvor lang tid man bruker pr ansatt vil variere, noen trenger å “tines” litt foran kamera, andre ønsker mange bilder av seg selv før dem blir fornøyde og noen ganger må man vente litt på at neste ansatte kommer. Mens andre ganger går alt radig, og man får gjort masse på kort tid. Men har du en tommelfingerregel på 1000 kr pr ansatt, så kan du anta at du havner i nærheten av de gjennomsnittlige prisene som brukes der ute.

Mine priser ligger litt under gjennomsnittet, rett og slett som en konsekvens av at jeg ikke driver i Oslo, og dermed kan drive med litt lavere utgifter enn fotografene i Oslo gjør. Mine priser har en sunn og svært edruelig kalkyle i bunn, og dermed kan jeg stå med rak rygg og vite at jeg ikke driver med prisdumping mot mine kollegaer, at jeg ikke driver med svart arbeide og at jeg ikke må forhaste meg igjennom jobbene for å få inn nok penger. For man kan bare jobbe “så” fort, før det sklir over i slurv og dårlig håndverk, og man må ha en anstendig timepris for å ikke gå konkurs.

Konkurranse er sunt, det utvikler oss og holder oss på tå hev. Prisundersøkelsen gir deg derimot er verktøy til å avsløre når noe er feil priset. Ligger dem 25% over, er dem for dyre da – eller har dem kanskje en spesialkompetanse på f.eks matfotografering, og er best i landet på det? Da kan du undersøke. Og dersom noen ligger 60% under gjennomsnittet, hvorfor gjør dem det? Hadde dem vært 20% under gjennomsnittet, hadde dem jo fremdeles vært billigere. Har dem bare nok penger rett og slett, og ikke vil ha mere? Eller er det en grunn til at prisen er som den er, og bør det blinke noen varsellamper?

Det hele handler om å ha realistiske forventninger til hva noe skal koste. Et eksempel fra min egen arbeidshverdag nå i vinter. To bedrifter bestilte to relativt like jobber samtidig, den ene var en lokal bedrift som er vant til å jobbe med reklame, mens den andre var en bedrift i fra Oslo. Hadde man fulgt gjennomsnittsprisene ville dette vært en jobb til rundt 15.000 kroner, mens jeg ville ligget litt under. (Prisene mine ligger åpent på nett) Bedriften i fra Oslo repliserte med ingen problem, budsjettet var høyere enn den summen jeg ga tilbud på, mens den lokale bedriften tilbød 2000 kroner. I slike tilfeller kjenner man på begrepet “Ingen blir profet i eget land”, men selv om man som kreativ og skapende person også blir personlig såret over at noen verdsetter arbeidet ditt på den måten, så må man også selv stramme seg opp, og huske på at dette handler om feile forventninger og manglende informasjon. Kanskje kan en grei tommelfingerregel være – få kommersielle oppdrag kan løses for et firesifret beløp.

Vi kan se på Finn for å se om bilen vi kjøper er for billig. Vi kan se på Prisjakt om tilbudet vi fikk på noe annet skurrer veldig. Og med Prisundersøkelsen, så kan man for første gang kvalitetssikre prisingen på kommersiell foto. Det kan det bare komme noe godt ut av!

Hele prisundersøkelsen kan lastes fritt ned. Her står det ikke bare gjennomsnittspriser på alle mulige fotograferinger, forstørrelser og lignende, den inneholder også begreper, standardvilkår, rettigheter, plikter m.m. Anbefales på det sterkeste til alle som skal handle noe fra en fotograf – og det er jo de fleste.

Prisundersøkelsen 2019 i PDF