Jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde, men det var en gang på våren 2019. Du vet slike øyeblikk når man plutselig bare soner ut med et tomt blikk, og blir sittende å tenke litt for seg selv? Akkurat da endte jeg opp med å gjøre opp status. Det var syv år siden jeg hadde startet eget aksjeselskap, og jeg hadde en haug med ansatte; regnskapsansvarlig, daglig leder, kommunikasjonssjef, SoMe ansvarlig, salgssjef – og alle dem var meg. Jeg som etter mange år uten å egentlig ville bli noe som helst spesielt, fant fotografyrket som virkelig tente flammen i meg. Nå kjente jeg på at det ble stadig mindre tid til å drive det som funket best for meg, fordi det var så mye annet som tok oppmerksomheten.

Har du hørt om JOMO? Det står for “Joy Of Missing Out”, rett og slett finne roen i det å ikke alltid løpe etter det neste beste. Kanskje jeg i mitt tilfelle skal kalle den Joy Of Skipping Evolving to Flinkis – eller JOSEF om du vil. Ja, det var rett og slett på tide å ta en JOSEF! Jeg hadde jo startet bedriften min for å kunne jobbe med det jeg brenner for, ikke for å starte en bedrift i seg selv – noe sikkert veldig mange småbedriftseiere kan kjenne seg igjen i. I begynnelsen handlet det bare om bilder, og til tross for den sedvanlige elendige privatøkonomien som følger med det å starte egen bedrift, så var jeg så lykkelig som bare det!

Så begynte forstyrrelsene å komme inn. For er det en ting man kjenner på ved å ha egen småbedrift (med mindre den går usedvanlig bra) så er det mangelen på trygghet. I motsetning til det å være vanlig ansatt, så har man aldri noen garanti for at man har penger på konto om tre måneder, hverken i bedriften eller for å kjøpe mat for. Da blir man plutselig veldig bevisst på det å utvikle seg videre; være flinkis.

Flinkis er å alltid være påskrudd, alltid gjøre de riktige tingene – hele tiden. Er websiden responsiv nok, og har den god nok CEO? Husk å dra på de riktige eventene, og snakk med de riktige folkene. Stikk innom noen du kan samarbeide med, ta en kaffe. Bør kanskje logoen oppdateres? Delta på messer. Er lokalene store og pene nok, eller bør de oppgraderes? Poster du jevnlig på Facebook? Husker du på at du ikke bør skrive mer enn tre linjer? Hvordan skal du nå best mulig ut til din målgruppe? Har du tenkt på hvordan du kler deg? Blogger du på en strategisk nok måte, hvor du skaper et behov hos kunden, uten at de egentlig vet det? Kan driften effektiviseres? Bør du stille opp på denne saken i media? Hvor mye engasjement får du på nyhetsbrevene dine? Poster du regelmessig på Instagram? Husket du på å sende inn til konkurranser, for å få noen premieringer å skryte av? Ogvetdunårleserenedineerpåkoblet …. #kortslutning

Hvordan skal ditt neste bilde bli ditt beste? Det er egentlig det eneste spørsmålet som virkelig betyr noe. Og det var det som slo meg når jeg ble sittende med det tomme blikket våren 2019. Jeg hadde prøvd alt, jeg hadde vært på kurs og konferanser om hvordan man skulle få suksess, og hva man skulle gjøre. Det eneste ingen av de sjarlatanene sa: Skap et best mulig produkt. For uansett hva jeg prøvde, og hvor godt jeg fulgte opp, så ble omsetningen den samme. Det eneste som skjedde var at jeg ble helt vanvittig stresset, overarbeidet, travel – og ulykkelig.

Første bloggpost etter nyttår skulle man kanskje tro inneholdt noen nyttårsforsetter, men jeg fant ut mitt allerede før sommeren som var. Jeg tok umiddelbart grep, jeg tok frem kniven og skjærte bort koldbrannen. Enough jibba jabba. Det har bedret livet mitt, og egentlig hverdagen min, veldig mye. Det viktigste er at jeg har funnet tilbake til gleden, både på jobb og i hverdagen. For når man hele tiden jager etter noe bedre, så blir det en vanskelig øvelse å være fornøyd med det man har.

Omsetningen min er som den har vært hele tiden, ikke ble den positivt påvirket av “de smarte tingene”, ikke ble den negativt påvirket av å kutte de ut. Men ved å skjære bort det unødvendige, så kvittet jeg meg også med et sekssifret beløp i utgifter, og det er jo noe som merkes i hverdagen. Hvor kalenderen før var fullpakket med “smarte ting” innimellom, så er det nå masse deilige hull. Hull som jeg fyller med inspirasjon og egne prosjekter. Plutselig har jeg faktisk tid til å bruke min Bachelor in Fine Arts i fra London, som jeg ikke har gjort noe med siden i 2012. Alt dette gjør at jeg får mer tid til å gjøre alle de tingene som gjør meg til en bedre fotograf, og det igjen er det som skaper hverdagslykke i livet.

Før jeg skyter foten helt av meg selv her som reklamefotograf – jo så klart skal man være synlig, og der hjelper bilder deg bedre enn det meste annet. Men trivsel er viktig når man driver en liten bedrift, og ofte legger man så mye energi, tid og hardt arbeide inn i det, at det er lett å glemme å ta seg tid til å stoppe opp og kjenne etter. For med alt ansvar, bekymringer og antall timer som følger med å ha en liten bedrift, så må det faktisk være mye trivsel til stede. Om ikke gir det ingen mening å drive på sånn.

I går kveld var det panikk i hele foto-Norge. Klokken 23:59 var fristen for å levere bilder til Landskonkurransen, det ekte NM i Foto i Norge. Selv tok jeg det med knusende ro. I år har jeg tatt meg pause fra alle konkurranser, av nettopp grunnen over. Jeg er trygg på hvilket nivå jeg leverer på. Og alle diplomene og medaljene tidligere år har gitt meg masse likes og masse medieomtale – men jeg er ganske sikker på at det ikke har ført til et eneste oppdrag. Jeg tok en JOSEF…

At man fjerner mye støy betyr ikke at man tar bort ambisjonene, tvert i mot – for meg gir det meg en bedre mulighet til å fokusere på ambisjonene mine. I 2020 vil jeg pendle mer til Oslo og gjøre fler oppdrag der, fordi jeg ønsker meg større faglige utfordringer enn hva jeg kan få i Bodø. Da er det lett å tenke igjen at man må være flinkis, og la oss snakkes igjen om ett år – men jeg tror noen få telefonsamtaler og gode bilder fint erstatter det å “skyte med hagle å se om noen ramler ned” som har blitt gjort tidligere.

De som vet å sette pris på gode bilder, de vil sette pris på meg. Det føler jeg meg trygg på nå.

Godt nytt år folkens. Husk å ha det bra inni deg.