Det har klødd skikkelig etter å fortelle om det – men det har rett og slett ikke vært tid. Noen har kanskje allerede lest om det i lokalavisene – men nå kan endelig jeg få lov til å si det selv – det ble SØLV! Sølv i norgesmesterskapet for portrettfotografer – JUHU!

“Two hours left”
Sølvmedalje

Dette er er utrolig stolt øyeblikk, og for de av dere som ikke er fotografer, la meg forsøke å beskrive hva det egentlig betyr. Det å være fotograf er et ensomt yrke, det er et yrke hvor mange kjemper hardt for å overleve og det er et yrke med stor konkurranse. For meg betyr det å alltid konkurrere mot meg selv, å alltid være bevisst læresetningen i fra når utdannelsen ble tatt; “Du er ikke bedre enn ditt siste bilde”. En eneste gang i året får vi velge ut fire bilder som vi kan sende inn for en reality check, vi fotografer får måle muskler med de beste i Norge, og 7. April kom resultatet – det ble sølv, og attpåtil ble det to hederlige omtaler. Det er vanvittig gøy!

Det høres kanskje ut som en klisjé, men fakta er at jeg hadde aldri lyktes uten kundene mine. Jeg tar bilder av mennesker og lager reklame, jeg er helt avhengig av at kundene mine stoler på mine ideer, og ikke minst at menneskene foran kamera byr på seg selv. Uten det samspillet, så blir det ingen premieringer. Så takk til alle dere der ute som viser meg den tilliten dere gjør, men jeg må få gitt en ekstra takk til Johnny Kristensen, som er mannen på bildet som vant sølv.

Sølvbildet ble til under en bryllupsfotografering, paradoksalt noe jeg normalt sett ikke gjør. Men jeg er samboer med Nord-Norges flinkeste bryllupsfotograf, Fotograf LeneKristine, og hun har en bryllupsfotografering hvor vi jobber sammen frem til etter kirken, og da følger hun brura, mens jeg følger brudgommen. Kvinne følger kvinne og mann følger mann, det har vi opplevd flere ganger har gitt noen magiske øyeblikk. Denne gangen ble det til og med et sølv ut av det! Bildet er tatt mens Johnny sitter på hotellet og gjør seg klar, og vielsen er like rundt hjørnet, og følelsene sitter utenpå kroppen. Jeg sendte dette inn for å utfordre juryen litt på hva et bra bryllupsbilde kan være, og jeg er selvfølgelig veldig fornøyd med at dem viste såpass med rom i en kategori som normalt sett kan være ganske så tradisjonell. Men igjen, Johnny – takk for at du bød på deg selv på denne måten – uten deg, så hadde bildet vært verdiløst. Og takk for at du stolte på meg til å la meg få utfolde meg som fotograf! Jeg håper dere sitter igjen med masse gode fotominner i fra den store dagen deres!

“The unsung hero”
Hederlig omtale

Og ja. Det kjennes godt at omgivelsene får se hva jeg klarer å oppnå med det jeg skaper. Ikke fordi jeg vil ha ære og berømmelse, men fordi jeg med jevne mellomrom blir konfrontert med at siden ikke jeg tjener tjener meg rik på dette, så vet ikke jeg hva jeg holder på med. Vel, ikke alt kan måles i penger, og slettes ikke kreativitet og skapende arbeid. De som tjener mest penger er ofte de som klarer å marginalisere best mulig; det er jo ved å gjøre minst mulig for mest mulig penger man tjener best, i alle fall når man selv er produktet, og det bare finns 24 timer i døgnet. Så da er det ekstra fint å få en bekreftelse på at det jeg gjør er riktig, slik at omgivelsene også kan se det. En in-your-face til dem som ikke har troen på meg.

Tenk at det gikk 2,5 uker før jeg rakk å si noe om dette. Det har vært jobbing døgnet rundt for IK Junkeren og Vinmonopolet / Matgrossisten Nord AS den siste tiden, også i påsken. Slik er det å drive en liten bedrift, det jobbes når arbeidet er der og ikke når kalenderen sier det – og det lever jeg veldig godt med! Og man kan ikke suge på karamellen for lenge, da blir man tykk og treig. Det er fremdeles “Du er ikke bedre enn ditt neste bilde” som gjelder, så sølv eller ikke sølv – det er fremover man må se! Nå er det å ta på seg arbeidsstøvlene og finne neste kunde, for sølv betaler, ironisk nok, ikke regningene.

Takk for all støtten fra alle der ute, det er sånn det er mulig å bruke tiden på dette!

“Our future”
Hederlig omtale